ELVISPRESLEY

  ELVIS the ICON

ELVIS in RELIGION

Introduction: Candlelight's and Shrines

Why is it interesting to look at Elvis in the light of religion?

The answer is quite easy to answer. It is simply because Elvis’ impact on popular culture reaches far beyond his professional career as a singer and an actor. The literature usually put its emphasis on two key topics about Elvis and religion; 1) Elvis’ own deep connection to religion, 2) his influence on other people’s views on religion. Many believe that we are standing on the threshold of a new Elvis religion (“Elvisism”).

Elvis’ was brought up in the Assembly of God Church in Tupelo, a born-again Christian congregation where Elvis first gained an appreciation for gospel and soul music. Biographers often state that Gladys brought with her little Elvis quite regularly to attend services. When the family moved to Memphis in the late 1940’s Elvis continued, thought more infrequently, to be present at several youth services in the First Assembly of God Church in Memphis. He was also an enthusiastic participant at the “All Night Gospel Singing” events in Ellis Auditorium. His love of gospel music in general, and white Gospel Quartets specifically, continued to flourish.

In his adult life Elvis was an avid reader of all kinds of religious literature. In the book 1950s Rock: Creating a Revolution the author David W Cloud claims that Elvis practiced “a personalized religion out of what he’d read of Hinduism, Judaism, Numerology, Theosophy, mind control, positive thinking and Christianity”. The uncertainty around the faith of Elvis might explain why so many faiths try to claim his involvement. There are films that seek to prove that Elvis was in fact Jewish, a Christian, essays that claim Elvis was a Catholic, and pictures of Elvis in Hindu temples.

The whole idea of a new Elvis religion is both intriguing and disturbing. That is what makes it so stimulating to observe closely by scholars studying religious and supernatural phenomenon. Let me present a list, based on the Elvis scholars works, of some of the most important symbols and rituals in what could be a dawn of a new Elvis religion:

Elvis: The High Priest/ Messiah/ God (Authors comment: I believe it would be wrong to use the term "God" in this context. In most of the literature on this subject Elvis is appearing more like a kind of "Jesus-figure", i.e. a Messiah or a Savior).

Graceland, Memphis: The New Jerusalem/ Mecca (Authors comment: Graceland is undoubtedly the most important symbol/ place in the Elvis universe, since he is buried on the property. Today Graceland is a museum that is open to the public. Who knows what the future brings... new owners, with new assignments can change the use of the property, with immense consequences for the fans).

Tupelo: Important place of worship/ Bethlehem (Authors comment: Tupelo is like Bethlehem ... "For unto you is born this day in the city of David (Bethlehem/ Tupelo) a Saviour, which is Christ the Lord"). King James Bible - Luke 2:11.

Elvis Week: Pilgrimage (Authors comment: Every year fans celebrate "Elvis Week" in Memphis during August. The event draws thousands of Elvis fans from all over the world. At the most more than 100,000 fans (and spectators) have participated in the Candlelight Vigil that takes place on Graceland the night to August 16th. Graceland is the most visited private residents in the US, only second to the White House). See below.

Candlelight Vigil: Ritual (Authors comment: The "Candlelight Vigil" is undoubtedly the most important "ritual" in the alleged Elvis faith. The people attending this Vigil have the opportunity to go by the gravestone of Elvis to show their respect. No problem to comprehend that this is quite effective and quite emotional. Here it is important to emphasize that the vast majority attending this event is "normal" people who experience this as a nice memorial, with no added religious catharsis).

"Elvis rooms": Shrines (Authors comment: There are many fans who reveal that they have an "Elvis room" in their home. This is dedicated rooms decorated with Elvis memorabilia. A few fans admit that they have Elvis-altars, and they are experiencing their “Elvis-room” as a kind of a sanctuary).

Fan club events/ memorials: Ritual/ Shrines (Authors comment: This is basically fan conventions or club meetings where fans meet to remember Elvis. The feeling of belonging and unity are in my opinion the key element ("I am not alone"). This can in some way be compared with Bible study/ discussion groups, etc. in a regular church).

Elvis Tribute Artists/ Elvis Impersonators: the Disciples (Authors comment: This refers to people who dress like and impersonate Elvis, often both “on- and off-duty”. The suits (jumpsuits) will in this context be looked upon as the Ceremonial garb).

Fans: Followers (Authors comment: I want to emphasize that only a few of the millions of Elvis fans out there can be categorized as a “follower” (devotee) in this use of the term).

Records/Memorabilia: Religious relics (Authors comment: Founded on what is available in the literature on this topic, it seems as if memorabilia (especially objects former been in Elvis’ own possession, but also candles, pictures, etc.) are of greater importance than his records in this context… believe it or not!).


Below you find an essay (written by the Admin of ELVIS the ICON; “Antichrist or Messiah?” This provides a comprehensive overview on the topic “Elvis and Religion”.

Author; Admin ELVIS the ICON / Sources; Peter Guralnick – “Last Train to Memphis: The Rise of Elvis Presley” (1994), Larry Geller - “Leaves of Elvis' Garden: The Song of His Soul” (2007), Gary Tillery – “The Seeker King: A Spiritual Biography of Elvis Presley” (2013), David W Cloud – “1950s rock: Creating a Revolution” (2000), The Hollowverse – “The Religion and Political views of Elvis Presley” (http://hollowverse.com/elvis-presley/), Elvis Information Network – “Elvis: Sightings and Faith” (http://www.elvisinfonet.com/sightingsfaith.html), Gregory L. Reece - “Elvis Religion: Pilgrims and Shrines” (http://theibtaurisblog.com/2012/02/06/elvis-religion-pilgrims-and-shrines/), King James Bible - Luke 2.1-14.

Elvis: Antichrist or Messiah?

An English translation of this essay is coming soon! (March 2015)

Elvis: Trøster eller Forbilde?

Hvert år, i dagene rundt 16. august, arrangeres det i Memphis det som etter hvert har blitt kjent som «Elvis Week». Som vi alle vet døde Elvis hjemme på Graceland den 16. august 1977, og «Elvisuken» er en markering av dette. Klimakset under dette arrangementet er lysvandringen natten til den 16. august. Det er vanligvis mellom 70.000 og 100.000 mennesker som hvert år deltar på denne seansen der man går forbi graven for å minnes Elvis Presley. For utenforstående kan dette bli oppfattet som svært eksentrisk.

I flere dokumentarfilmer fra åtti og nittitallet (Elvis and the Presleytarians / Elvis: He Touched Their Lives / The Cult That Is Elvis) blir denne «lysmessen» på Graceland sammenlignet med et kristent karismatisk møte. Produsentene av disse filmene mener det er betimelig å stille seg følgende spørsmål; er Elvis-dyrkelsen i ferd med å utvikle seg til å bli en religion? I disse dokumentarfilmene blir det under den årlige markeringen på Graceland intervjuet mennesker som kan fortelle oss at for dem oppleves Elvis som en oppmuntrende og trøstende faktor i hverdagen. Flere av de som blir intervjuet fremstår naturlig nok som om de befinner seg i en emosjonell malstrøm. Filmene har etter min mening en helt klar agenda; den forsøker å fremstille oss fans som gale, ustabile og lett tilbakestående. I all form for heltedyrkelse vil det forekomme at følelsene tar overhånd, og det er nettopp det som skjer under denne lysvandringen. Man er samlet for å minnes en person som har betydd, og fremdeles betyr, mye for den enkelte. Om man da under en slik setting skulle felle en tåre er etter min mening godt innenfor det vi kan definere som normalt.

I litteratur som omhandler begreper som «kult» og «sekt» dukker stadig Elvis Presley opp. I en artikkel på mb-soft.com (som referer til en artikkel i American Journal of Sociology) defineres «kult» på denne måten; «Begrepet kult er populært brukt om grupper som preges av en ekstrem hengivenhet til en person eller en praksis, som er uttalt forskjellig fra resten». Som eksempel trekker artikkelforfatteren frem nettopp Elvis Presley. Det er jo ikke så rart at denne litteraturen benytter Elvis, Graceland og Elvis Week som eksempler, da denne årlige markeringen på Graceland er så synlig for alle. I nesten alle medier bugner det av reportasjer fra dette evenementet i Memphis.

Jeg kan ikke hindre at noen bestreber å dra en parallell mellom oss Elvisfans og begrepet «sekterisme», men jeg mener så absolutt at dette blir fullstendig feil i forhold til den gjengse oppfattelsen av ordet. «Kult» og «sekt» benyttes i dagligtalen gjerne om mindre grupperinger av dedikerte tilbedere av en person eller en trosretning. Verden har millioner av Elvistilhengere!

Et annet fenomen som ofte blir trukket frem for å underbygge det religiøse ved fankulturen omkring Elvis, er det store antallet med imitatorer som finnes der ute. Dette er altså mennesker som kler seg som Elvis, og som oftest synger de også… med varierende hell. Og det er ingen hemmelighet at det her dukker opp en del aparte personligheter. Per i dag finnes det tusenvis av Elvisimitatorer, og flere av dem har dette som levebrød.

Blant oss fans er det blandede meninger om dette fenomenet. Noen trykker dette til sitt bryst og mener at det kan gi mulighet til å oppleve det «nest beste», mens andre slettes ikke kan fordra imitatorer.

Jeg er krystallklar i min konklusjon… det er opplagt feil å se på den enorme gruppen med Elvisfans som en homogen gruppe, selv om en del lærde prøver å fremstille det slik.

Elvis: Messias eller Antikrist?

Tro det eller ei, det eksisterer faktisk mennesker som tilber Elvis som Messias. I en artikkel hentet fra nettsiden Uncoveror.com blir vi presentert for en gruppe eller kult som kaller seg The Presleyite Disciples eller Elvites. Under et intervju med en av lederfigurene i denne kulten kommer det frem følgende utrolige utsagn; «Det har gått 25 år siden vår Herre og Frelser Elvis Presley steg til himmelen. Han sitter nå på sin trone, og våker over oss». Journalisten fra Uncoveror spør deretter rett ut om dette er en spøk, hvorpå denne personen bekrefter at han er helt seriøs. Han forteller videre at han var en av tolv personer som fikk lov til å komme opp i andre etasje på Graceland i 1978 (denne delen av bygningen er normalt avstengt for publikum). Under deres opphold i denne etasjen åpenbarte Elvis seg for dem i en kjegle av lys. Elvis kunne da blant annet fortelle dem at «de skulle gå ut i hele verden og fortelle at Elvis er Herre». Nettopp denne befalingen har vel de fleste av oss lest et annet sted. Her har man helt uhemmet stjålet tekst fra Misjonsbefalingen i Bibelen (blant annet Matteus evangelium 28,18). Nå virker det heller ikke som om denne gruppen kan skryte på seg noen blomstrende og livskraftig gjerning med sine beskjedne tre «likes» på Facebook.

Ikke nok med det. Det finnes flere der ute. En annen gruppe eller kult som kaller seg The First Church of Jesus Christ, Elvis (Den Første Kirken av Jesus Kristus, Elvis) har en egen webside der de presenterer sin ideologi. Det hele innledes med følgende utsagn; «For eder er født, i byen Memphis, en Presley, som er Elvis, Kongen». Nok en gang er det noe vi har hørt før. Nok en gang har man fullstendig respektløst «lånt» fra Bibelen, denne gangen fra Juleevangeliet skrevet av Apostelen Lukas. Deretter blir vi presentert en rekke usammenhengende erklæringer, i kategorien rent vrøvl; «Så høyt elsket Elvis verden at han døde tjukk og pløsete i et baderom». Ytterligere kommentar bør være helt unødvendig. Dette er i klassen med det dårligste jeg har vært i nærheten av noensinne!

Det som tydelig kommer frem i begge disse kultene innenfor såkalt Elvisdyrkelse er hvor nært opptil Kristendommen det er i forhold til bruk av symboler og tekster. Det fremstår som en slags svadareligion, uten noen form for substans og genuint selvkreert innhold. Ergo, når journalister eller andre religionsforskere ønsker å antyde at dette kan være et forstadium til en ny religion, så tror jeg oppriktig talt at man her ser til feil kant. Disse svadareligiøse grupperingene kan ikke vise til noen bærekraftig ideologi, og jeg tviler sterkt på at antall disipler er mange. Jeg velger å avfeie dette ene og alene som en «scam» for å lure noen få mennesker til å bidra økonomisk til noe som er ren svindel. Jeg er overbevist om at bakmennene gapskratter hele veien til banken. Journalisten fra Uncoverer konkluderer med det samme.

Som om det vi nettopp har gått igjennom ikke skulle være nok… Elvis dukker også opp i litteraturen omkring tema Antikrist. I bøker som Naming the Antichrist: The History of an American Obsession og Antichrist: Two Thousand Years of the Human Fascination with Evil blir Elvis Presley nevnt som en mulig kandidat i samme åndedrag som Adolf Hitler, Saddam Hussein, Benito Mussolini og Sun Myung Moon. Det er helt tydelig at det finnes en del mennesker der ute som ikke setter spesielt stor pris på «Kongen av Rock‘n’Roll».

På bloggen Elvis The Antichrist konkluderes det enkelt og greit med at Elvis ER Antikrist. Ved hjelp av et helt absurd resonnement, der gullkalven fra 2. Mosebok Kapittel 32 og en gullfarget statue av Elvis utenfor Jerusalem er de viktigste ingrediensene, har denne bloggeren klart å overbevise seg selv om at Elvis må være personifiseringen av selve Antikrist. Jeg er ikke videre imponert! Den statuen av Elvis det her er snakk om står forresten plassert utenfor en diner som heter Elvis Presley Café, et sted jeg selv besøkte en gang på nittitallet. Selv som ihuga fan følte jeg den gangen ingen trang til hverken å danse rundt eller å falle på kne foran denne gullfargede bautaen av Elvis.

På nettsiden conservapaedia.referata.com har man avsatt et eget kapittel om vår mann Elvis Presley. På denne siden blir Elvis presentert på følgende lite flatterende måte; «Elvis "The Pelvis" Presley var en falsk kristen, en inkarnasjon av Antikrist, og grunnleggeren av rockemusikken». Ja, nå krediterer de i alle fall Elvis som grunnleggeren av rockemusikken, en uttalelse jeg ikke er helt uenig i. Utover dette inneholder artikkelen ene og alene ekstreme og hatske uttalelser om Elvis; «Han hjalp Satan med å skape horder av obskøne tenåringsjenter» og «… han døde i 1977 da Gud bestemte seg for å gjøre slutt på hans opprør».

Som dere også vil se senere i denne artikkelen er det blant de kristne Elvis får gjennomgå mest. Det kommer tydelig frem at Elvis’ egen religiøsitet og Gudstro provoserer en del konservative kristne grupper til vanvidd.

Elvis: Hedning eller Helgen?

På websiden elvis-is-savior.com får Elvis sitt pass påskrevet i rikt monn. I en artikkel kalt «Elvis or Evils» (et ordspill som lettest kan oversettes med «Elvis eller Ondskap») skriver forfatteren følgende; «Elvis var en seksuelt degenerert horebukk som kastet bort livet sitt i synd. Tragisk nok så forledet Elvis millioner av mennesker til å bli med i hans opprørske revolusjon. Elvis var en hedning!» En ikke spesielt flatterende beskrivelse av Tupelo’s store sønn.

På samme nettsted finner vi en annen svært omfattende artikkel; «Elvis Presley – Enemy Of God» («Elvis Presley – Guds Fiende»). Her forsøker forfatteren det han makter å få rakket ned på Elvis i størst mulig grad, og å bevise via en rekke henvisninger fra litteraturen at «Kongen av Rock’n’Roll» var en selvsentrert, egoistisk, ikke-troende (i forhold til Kristendom), humørsyk, dopavhengig og pengesløsende sjarlatan. Det er tydelig at denne forfatteren hadde mye innestengt aggresjon rettet mot Elvis da han satte seg ned med blekk og fjær for å klore ned dette oppkommet av edder og galle. Hovedproblemet med denne artikkelen er forfatterens bruk av kilder. Hans viktigste kilder er Albert Goldmans bøker Elvis og Elvis: The Last 24 Hours. Begge bøkene er viden kjent som de mest negative «biografier» som noen gang er skrevet om Elvis. Begge bøker er faktisk så subjektive i sin fremstilling av Elvis, at det vil være fullstendig feil å kalle dem for «biografier». Som en liten digresjon kan nevnes at guttene i U2 heller ikke er spesielt begeistret for Albert Goldman. I sangen «God Part II» fra albumet Rattle and Hum synger Bono; «Tror ikke på Goldman – hans art er en forbannelse – Karma kommer til å innhente han – om ikke jeg innhenter han først» («Don't believe in Goldman - His type [is] like a curse - Instant Karma's gonna get him - If I don't get him first»).

Goldman er en forfatter som faktisk tillater seg å skrive følgende i sin bok Elvis: The Last 24 Hours; «Elvis Presley har aldri stått for noe. Han ofret aldri noe, kjempet aldri noen slag, led aldri noen martyrdom, løftet aldri en finger for å kjempe på vegne av det han trodde på eller hevdet å tro på. Selv gospelmusikken, musikken han elsket over alt, gjorde han så kommersiell og ufarlig til det punkt der den ble kvalmende. ... I hovedsak var Elvis en bløffmaker». Ja, jeg respekterer at man kan skrive (nesten) hva man vil… ytringsfrihet kalles det. Samtidig kan man ikke forvente at en bok skal bli oppfattet som en seriøs biografi, der i alle fall deler av fremstillingen må være preget av en viss objektivitet, når forfatteren evner å skrive så nedverdigende om subjektet. Goldman har tydelig sin egen agenda, og dermed mister mannen all sin kredibilitet i mine øyne.

Tilbake til artikkelen «Elvis Presley: Enemy Of God». Det hele innledes med følgende friske utsagn; «Jeg tviler sterkt på at Elvis var en sann troende, men vi vet med sikkerhet at han ikke var av Gud… Elvis var spydspissen for en hel generasjon av ekteskapsbrytere og opprørere mot Gud. Elvis var i særdeleshet Guds fiende». Nederst på nettsiden til jesus-is-savior.com skriver de at «dette er ikke en hatside». Det kan godt være mulig, men denne fotnoten kan da i så fall umulig vedrøre Elvis Presley!

Den 17. mai 2013 arrangerte medlemmer fra Westboro Baptist Church et protestmøte utenfor Graceland for å markere sin sterke misnøye med idoliseringen av Elvis. Denne grupperingen, som er viden kjent for sine ekstreme meningsytringer, har følgende å si om Elvis på sin hjemmeside; «Gud tok livet av deres idol Elvis Presley… ALT tyder på at hans nåværende bosted er i helvete». Hvilken dokumentasjon lederne for denne sekten kan vise til for å komme frem til denne konklusjonen vites dog ikke. Er det mulig at medlemmene har vært på besøk sør for himmelen for å kartlegge hvem som faktisk oppholder seg der?

Den sterke kritikken av Elvis er ikke noe nytt fenomen. I gjennombruddsårene 1956 og 1957 florerte det med negative artikler og ytringer om det nye fenomenet «Elvis Presley». Under en Gudstjeneste i en baptistkirke i Des Moines (Iowa) den 2. desember 1956 deklarerte pastor Carl Elgena at «Elvis er en moralsk styggedom, og hans handlinger vil føre andre ungdommer til fortapelse». Han kunne videre opplyse forsamlingen om at den viktigste årsaken til forfallet blant ungdom var «Elvis Presleyism». Han konkluderte med å si at den gangen han selv vokste opp ville en slik person bli kastet i fengsel (les «brent på bålet»). Den 13. april 1957 kunne den romersk-katolske biskopen Russell McVinney fortelle at «(rock’n’roll) fører de unge ut i villniset… der menger de seg som dyr». Uten å nevne navn refererte han hele tiden til begrepene «pelvic» og «pelvis». ALLE visste nøyaktig HVEM han snakket om! Før Elvis skulle holde sine konserter i Ottawa (Canada) den 3. april 1957 måtte studentene ved Notre Dame Convent signere følgende erklæring; «Jeg lover at jeg ikke skal delta på mottagelsen av Elvis Presley, og jeg skal ei heller delta på konsertene hans i auditoriet den 3. april 1957». Åtte jenter, som riktignok hadde signert på erklæringen, valgte å overvære et av showene. Konsekvensen ble at samtlige åtte studenter ble utvist for resten av skoleåret.

Elvis ble oppriktig lei seg over alle disse grove angrepene mot hans person, og etter at Life Magazine trykket et bilde av en sørstatspastor som fordømte Elvis med Bibelen i hånd, innrømmet Elvis at «… dette såret meg dypt. Gud ga meg stemmen min. Jeg har aldri oppført med vulgært i hele mitt liv»!

I historiens løp har den mørke siden av kristendommen ofte sverget til bålbrenning som en viktig praksis når man ønsket å bli kvitt diverse ondskap en gang for alle. Denne praksisen, som hadde sin storhetstid i den dunkleste middelalderen, har fra tid til annen også blitt benyttet i moderne tid. Sammenkomster der ungdom (og voksne for den sakens skyld) tok med seg plater og magasiner for å kaste det på bålet ble arrangert flere steder i USA allerede på 50-tallet. Foreldregenerasjonen var oppriktig engstelig for den negative innflytelsen den nye kulturen sto for, og de ønsket at ungdommene skulle ta et standpunkt MOT den degenererte musikkgenren «Rock’n’Roll». Det er ingen hemmelighet at etablissementet så på Elvis som den aller største trusselen for at hele den oppvoksende generasjonen skulle ende opp i fortapelsen.

På Internett finner man en rekke Elvis fansider (og Facebook er det rene oppkommet av slike) der fokuset befinner seg helt i den andre enden av skalaen. På disse sidene er Elvis nærmest blitt kanonisert (altså gjort til en helgen), og han fremstilles helt unyansert og fullstendig rosemalt. I følge disse nettstedene hadde mannen ikke EN ENESTE dårlig egenskap. Etter å ha studert en del av disse Internettsidene mer inngående, har jeg kommet frem til følgende tre teser som de viktigste credo eller «trosbekjennelser»; 1. Elvis var gavmild… kanskje det mest sjenerøse menneske som noensinne har levd på denne planeten. 2. Elvis gjorde aldri noe galt… episoder som kan kategoriseres som «uheldige» hadde en eller flere av disse personene ene og alene skylden for; Oberst Parker (selveste inkarnasjonen av dårlig management), Priscilla (noen kan aldri tilgi at hun beholdt Presley-navnet etter skilsmissen, siden det viden er kjent at damen var utro mot Elvis), Ginger Alden (Linda Thompson går av en eller annen grunn helt fri), Dee Stanley (hennes post-Elvis-biografi oppfattes av mange som aldeles utilgivelig), Dr. Nick (fastlegen til Elvis som benyttet det meste av arbeidstiden på å skrive resepter) og/ eller et selektert utvalg av Memphismafiaen (for mange er West-brødrene i samme klasse som Judas Iskariot). 3. Elvis var ikke «avhengig» av sentralstimulerende medisiner… han var somatisk syk og trengte medisiner for å opprettholde den vanvittige turnévirksomheten.

Et viktig for poeng for «rosemalerne» er at verden allerede har fråtset nok i alt det negative rundt Elvis… i fremtiden skal man KUN fokusere på mannens positive sider. Hvis du spør meg så vil jeg svare; JEG opplever dette som usunt og litt naivt. Jeg mener at sunn heltedyrkelse har sitt utspring i fakta… man må akseptere hele bildet. Det kan ikke være riktig at vi fraskriver Elvis ansvaret for eget liv. Han var en reflektert og intelligent mann som faktisk tok sine egne valg.

For en tid tilbake la jeg selv ut en nyhetssak på Facebook om en ny e-bok av Lee Darrin (Elvis Presley's 1973 Hospitalization & (Falsely Alleged) Demerol Addiction: Unpublished Facts!). Bare noen timer senere fikk jeg denne i overkant frittalende meldingen i innboksen min (oversatt fra engelsk); «Jeg er så luta lei av folk som deg, som bare er ute etter å skade Elvis. Skam deg! Dere kommer alle til å brenne i helvete!» Ja her befinner vi oss åpenbart midt i et minefelt. Hadde den engasjerte damen tatt seg tid til å lese tittelen på boken mer grundig og (i tillegg) satt seg inn i hva boken EGENTLIG handlet om så hadde nok tonen vært en annen. Lee Darrin skriver bøker som helt konsekvent idylliserer alt som har med Elvis å gjøre, og den nevnte boken (som er svært godt skrevet) avviser alle beskyldninger om at Elvis noen gang var influert av kjemiske substanser. Darrin har forfattet en serie med korte e-bøker som tar for seg spesielle hendelser der Elvis har blitt beskyldt for å være påvirket av medisiner og/ eller ikke har handlet i tråd med god folkeskikk. Jeg har selv vært i dialog med Darrin ved flere anledninger, og dette er opplagt en høyst oppegående og fornuftig person. Allikevel havner han nesten i samme grøft som de som ikke aksepterer at man påpeker noe negativt om Elvis. Darrin bruker MYE tid på å tilbakevise det han mener er usanne rykter. Beklageligvis eksisterer det en del sammenfallende øyevitneskildringer som sier noe annet.

Ja, det er opplagt at mange der ute fremdeles nærer meget sterke følelser for Elvis, og beskyttertrangen nok noen ganger er større enn det som i bunn og grunn er rasjonelt.

Elvis: Peter eller Thomas?

I Bibelen fremstilles to av Jesu disipler som relative motpoler; Peter, som Jesus kalte «klippen»… selve fundamentet for TRO, og Thomas («tvileren») som måtte SE før han kunne akseptere.

Jeg vil ikke en gang antyde hva som kan være et udiskutabelt faktum i forhold til Elvis og hans forhold til religion, men jeg våger allikevel å strekke meg til å si at Elvis var en troende. Elvis var bare et menneske som alle oss andre, med alt det innebærer av styrker og svakheter. Hvor han befant seg i forhold til Peter (tro) og Thomas (tvil) vites ikke med sikkerhet, men som for de fleste av oss andre befant Elvis seg et eller annet sted på aksen mellom klippefast tro og agnostisisme («jeg tror kun på det som kan bevises»).

I oppveksten var Elvis’ foreldre Gladys og Vernon medlemmer av menigheten Assembly of God i Tupelo. Dette var og er et trossamfunn som praktiserer voksendåp og de har klare paralleller til det vi i Norge kaller pinsevenner/ pinsekirken. I følge flere troverdige biografier var ikke Vernon noen ivrig kirkegjenger, men det mer enn antydes at Gladys tok med seg Elvis på Gudstjenester med jevne mellomrom. Det er derfor hevet over enhver tvil at Elvis fikk inn kristentroen med morsmelken, og det sies også at hans ønske om å holde på med sang og musikk stammer fra hans opplevelser av å overvære kristenkarismatiske møter der musikk var en svært vital del av gudstjenestene.

I 1954, noen år etter at Presley-familien hadde flyttet til Memphis, begynte Elvis å gå fast i pinsemenigheten First Assembly of God. Her stiftet han bekjentskap med den hvite gospelmusikken, og han elsket den! Elvis ble til stadighet observert på diverse gospelkonserter i Memphis. Han overvar flere sammenkomster i Ellis Auditorium der han først fikk kjennskap til grupper som The Blackwood Brothers, The Statesmen og den lokale gruppen The Songfellows Quartet. Han søkte faktisk om å bli med i den sistnevnte kvartetten, men han nådde ikke opp og den ledige plassen ble gitt til noen andre. Elvis kom skuffet hjem den gangen og kunne fortelle foreldrene sine at de hadde sagt «at han ikke kunne synge» (i etterkant har gruppen selv hevdet at de fortalte Elvis at han ikke passet til å synge i harmoni med de andre). I den samme perioden ble Elvis kjent med J.D. Sumner, som begynte å synge sammen med The Blackwood Brothers i 1954. De to utviklet et nært vennskap som skulle vare livet ut, og Sumner ble fast sanger for Elvis gjennom hele syttitallet.

Fra en oppvekst i typisk sørstatskristendom, og en ungdomsdrøm om å bli gospelsanger, endret livet seg radikalt da han plutselig ble kronet som «Kongen av Rock’n’Roll» på midten av femtitallet. Fristelsene sto formelig i kø, og muligheten for å praktisere et normalt menighetsliv ble nærmest umulig. Han la aldri skjul på sin elskov for gospelmusikk, og en sjelden gang i løpet av de første årene etter det store gjennombruddet forsøkte han å delta på gudstjenester (blant annet i Julen og i Påsken). Som oftest førte dette til at han måtte forlate kirken siden hans nærvær førte til stor uro i salen og opptøyer utenfor. Allikevel, i alle fall ved minst en anledning (27. juli 1956), deltok Elvis på «All Night Gospel Singing» i Ellis Auditorium sammen med den tidligere nevnte gospelgruppen The Statesmen der han fremførte to sanger sammen med denne Memphiskvartetten. Elvis valgte også å fremføre en gospel i form av hymnen «(There Will Be) Peace In The Valley (For Me)» under sitt tredje besøk hos TV-verten Ed Sullivan den 6. januar 1957… et modig valg!

Det er hevet over enhver tvil at Elvis elsket gospelmusikk. Ikke bare som en genuin musikkgenre, men også fordi denne musikken ga han en slags sjelsro. Elvis fortalte selv i filmen Elvis On Tour fra 1972; «Vi gjør to show hver eneste kveld i fem uker. Ofte går vi opp [i suiten til Elvis] og synger helt til morgengry… gospelsanger. Vi vokste opp med det… den beroliger ens sjel. I alle fall min». Elvis skal også ha sagt ved en anledning; «Gospelmusikk er det mest ubesudlede på denne jord». Ja det er opplagt at Elvis hadde et sterkt forhold til gospelmusikk, og jeg tror vi alle kan fornemme at hans innlevelse i fremføringen av slike sanger var uforfalsket og hjertefølt. I løpet av sin karriere spilte han inn tre gospelalbum, der to av dem ble belønnet med Grammypriser. Den tredje Grammyprisen han ble forært var også for en gospelfremførelse; «How Great Thou Art», hentet fra albumet Elvis as Recorded Live on Stage in Memphis.

Elvis la aldri skjul på sin kristne oppvekst og sin vel bevarte barnetro, og hans interesse for religiøsitet var allment kjent. I hele sitt voksne liv fremsto Elvis som en som stadig var på søken etter svar på livets eksistensielle mysterier. Han fordypet seg i Bibelen og i en mengde annen litteratur som omhandlet Gudstro, religion og overnaturlige fenomener.

På sekstitallet ble Elvis kjent med Larry Geller, en person som både er elsket og hatet blant fans. Geller introduserte Elvis for den oppblomstrende nyreligiøse tenkningen som hadde sitt utspring og inspirasjon fra Østen. Sekstitallet preges på mange måter av denne nye (for folk i vesten) trosretningen som ble døpt New Age, og blant annet tilhengere av hippiekulturen trykket denne tett til sitt bryst. Elvis var en lesehest og han slukte et stort antall bøker med religiøst innhold. Blant bøkene som forble hans personlige favoritter livet ut kan nevnes The Impersonal Life av Joseph Benner og The Prophet av Kahlil Gibran. Den førstnevnte boken, som presenterer en slags alternativ tro basert på kristne fundamenter som nestekjærlighet og selvransakelse, var i følge Larry Geller Elvis’ favorittbok nest etter Bibelen… en bok Elvis faktisk ved flere anledninger forærte til venner og fans. Boken The Profet, en av det forrige århundres mestselgende bøker i USA, inneholder filosofiske betraktninger over de grunnleggende tingene i livet.

Selv i de siste årene Elvis levde var han svært opptatt av religion. Han valgte å fremføre gospelsanger under sine show, og han lot til og med sine faste gospelgrupper fremføre egne gospelnumre. Ved noen anledninger leste også Elvis fra blant annet den tidligere nevnte The Impersonal Life fra scenen, og under en pressekonferanse på Hawaii i november 1972 kunne Elvis bekrefte ovenfor pressekorpset at «… jeg har studert en mengde litteratur om religion».

Under et intervju med en journalist fra avisen The Lakeland Ledger i august 1977 fortalte den kjente TV-evangelisten Rex Humbard om sitt sterke møte med Elvis i Las Vegas den 12. desember 1976. I løpet av et halvtimes møte, der de nesten utelukkende snakket om kristentro, hadde blant annet Elvis spurt Humbard «Kristus kommer veldig snart, gjør han ikke?». Mot slutten av møtet hadde Humbard spurt Elvis om han ville at de skulle be sammen, noe Elvis ønsket. Evangelisten tok tak i begge hendene til Elvis og begynte å be til Gud… han forteller at Elvis ble oppløst i tårer. Humbard meddeler videre «Jeg tror det var en fornemmelse av hva som senere skulle komme. Han strekte ut hånden etter en slags åndelig opplevelse, og jeg tror han fant noe av det han søkte».

Rick Stanley, en av sønnene til Vernon’s andre kone Dee Stanley, fortalte i et intervju at Elvis skal ha kommet med følgende utsagn en av de siste dagene han var i live; «Rick, vi burde alle begynne å leve for Kristus». Om vi kan sette vår lit til denne kommentaren fra Stanley stiller jeg meg noe tvilende til (Stanley, som senere ble «født på ny», og etablerte seg som evangelist, var på denne tiden sterkt preget av narkotikamisbruk). Allikevel kommer det tydelig frem i alle biografiene fra Elvis’ venner at han snakket MYE og OFTE om religion og Gudstro når han var hjemme på Graceland.

Elvis: Promiskuøs eller Menneskelig?

Kritikken av Elvis blant de kristne er som oftest rettet mot det som handler om mannens liv og levne. Basert på den allmenne forståelsen av hvordan praktiserende kristne burde leve, er det vanskelig å komme utenom Elvis’ eskapader i forhold til det annet kjønn. Mange vil hevde at han levde et liv i synd. Elvis levde på ingen måte i sølibat, ei heller praktiserte han monogami. I sladderpressen florerte det med utroskapshistorier, og selv de mest ihuga forsvarerne av Elvis kunne ikke lukke øynene for at det lå sannhet i ryktene. Elvis var det vi på godt norsk kan kalle en rundbrenner. Av den grunn kan man allikevel ikke dra den slutningen av at Elvis ikke bekjente seg til en kristen tro. Jeg tror det er vanskelig for alle å sette seg inn i hvordan det var «å være Elvis», og ikke mange kan påstå at de har gått i hans sko… om noen i det hele tatt!

Under minnegudstjenesten den 18. august 1977 prediket pastor C. W. Bradley følgende ærlige og velvalgte ord; «Elvis var bare et menneske, og han ville selv være den første til å innrømme sine svakheter. Kanskje på grunn av hans raske vei til rikdom og berømmelse, ble han kastet ut i fristelser som de fleste aldri opplever. Elvis ønsket ikke at noen skulle tro at han var feilfri. Nå er han borte, og jeg finner mer trøst i å huske hans gode sider, og det håper jeg at dere velger å gjøre også».

Sitatet fra Bradley er også interessant å se i sammenheng med det Elvis selv utalte i forbindelse med et intervju på femtitallet… en erklæring i presis samme ånd; «Jeg er ingen helgen, men jeg har aldri prøvd å gjøre noe som ville skade familien min eller spotte Gud».

Avslutning: «Jeg ønsker å tro»

For de av dere som er gamle nok til å huske den svært populære TV-serien X-Files som ble kringkastet i beste sendetid på nittitallet, så husker dere sikkert at en av «punchlinjene» for serien var «I want to believe» («Jeg ønsker å tro»). Basert på det vi vet om Elvis’ notable interesse for religion og eksistensielle spørsmål, tror jeg vi med sikkerhet kan dra den konklusjonen at Elvis var en person som «ønsket å tro»… tro på NOE som var større enn han selv… noe som var større enn ikonet og artisten «ELVIS». Elvis uttalte selv ved en anledning; «det eneste jeg ønsker er å vite Sannheten, å kjenne og å oppleve Gud. Jeg er et søkende menneske, det er bare sånn jeg er».

I tidens løp har vi bokstavelig talt fått servert hyllemetere med bøker om Elvis, og mange av dem omhandler mannens forhold til religion. Og ja, det er et interessant tema fordi Elvis var et mangfoldig og mangefasettert menneske. Selv om vi hele tiden leter etter den enkle sannheten om Elvis, tror jeg nok virkeligheten er en helt annen. Jeg vil påstå at det er ikke er noen lett oppgave å komme til bunns i denne mannens enigmatiske sjelsliv.

Vi har fått presentert biografier om Elvis som er så elendig skrevet at selv en skoleelev på barnetrinnet ville ha rødmet av skam over å ha prestert noe slikt. Vi har relativt velskrevne biografier av typen Elvis (Albert Goldman) som er så til de grader fargelagt av forfatterens egne meninger at resultatet i beste fall egner seg som toalettpapir eller til opptenning i vedovnen. Vi har blitt tilgodesett med et vell av innsideinformasjon av mennesker som jobbet sammen med Elvis, der de ofte ikke klarer å være enige om en eneste ting. Vi har selvfølgelig også blitt velsignet med noen gode og presise biografier. Min konklusjon må allikevel bli at siste ord om Elvis Presley fremdeles ikke er skrevet. Vi vil naturlig nok oppleve at antallet øyevitneskildringer vil bli betydelig færre i løpet av de kommende årene. I år vil vi markere at det er 38 år siden Elvis døde, og detaljene rundt hva som EGENTLIG fant sted opp i gjennom de 42 årene han levde vil gradvis bli visket ut. I tillegg vil det alltid være slik; blir en historie fortalt mange nok ganger vil den bli en sannhet. La oss heller aldri glemme at alle som skriver om Elvis har en agenda… også denne artikkelforfatteren. Vi må gjerne diskutere oss blå i fjeset over hva man mener er fakta i forhold til denne mannens forhold til Gud. Til syvende og sist er det bare EN person som kan gi oss den fulle og hele sannhet, og HAN døde den 16. august 1977.

Jeg begynte denne artikkelen med et sitat og jeg ønsker å runde av med et sitat, denne gangen med noen ord ytret av Elvis selv. Den 30. september 1974 holdt Elvis et show i South Bend, Indiana. En kvinne i salen løftet opp en plakat der det sto «Elvis is the King» («Elvis er Kongen»), hvorpå Elvis først takket kvinnen for omtanken, for så deretter å komme med følgende mektige utsagn; «… jeg kan ikke akseptere denne ‘konge’ hentydningen. For meg er det bare EN, og det er Kristus».


Author; Admin ELVIS the ICON / Sources; Wikipedia (Pamela Clarke Keogh; Elvis Presley: The Man, The Life, The Legend - 2004), Elvis.com, Dokumentarfilm; Elvis and the Presleytarians (1997), Dokumentarfilm; Elvis: He Touched Their Lives (1980), Dokumentarfilm; The Cult That Is Elvis (1990), mb-soft.com, American Journal of Sociology #85 (1980), Uncoveror.com, Facebook.com/pages/Presleyite-Disciples (The Presleyite Disciples), elvisinfonet.com (Elvis Information Network), hyperdiscordia.crywalt.com/sacred_heart_elvis.html (The First Church of Jesus Christ, Elvis), Bibelen (Matteus evangelium 28,18), Bibelen (Lukas evangelium 2,1-20), Robert C. Fuller; Naming the Antichrist: The History of an American Obsession (1996), Bernard McGinn; Antichrist: Two Thousand Years of the Human Fascination with Evil (1999), elvistheantichrist.blogspot.no, Bibelen (2. Mosebok 32), conservapaedia.referata.com, elvis-is-savior.com (Elvis or Evils), elvis-is-savior.com (Elvis Presley – Enemy Of God), Albert Goldman; Elvis (1981), Albert Goldman; Elvis: The Last 24 Hours (1991), U2; God Part II: Rattle and Hum (1988), godhatesfags.com (Westboro Baptist Church), Life Magazine (August 27, 1956), elvis-history-blog.com, Lee Darrin (Diverse e-bøker), Peter Guralnick; Last Train to Memphis: The Rise of Elvis Presley (1994), Alanna Nash; Baby, Let’s Play House: Elvis Presley and the Women Who Loved Him (2010), scottymoore.net, Dokumentarfilm; Elvis On Tour (1972), Larry Geller; Leaves of Elvis' Garden: The Song of His Soul (2007), Joseph Benner; The Impersonal Life (1914), Kahlil Gibran; The Prophet (1923), Jerry Osborne; Elvis: Word for Word (1999), The Lakeland Ledger (31. August 1977), Rick Stanley og Paul Harold; Caught in a Trap (1992), Alanna Nash; Elvis and The Memphis Mafia (2005), Peter Guralnick; Careless Love: The Unmaking of Elvis Presley (1999), Gary Tillery; The Seeker King: A Spiritual Biography of Elvis Presley (2013), Burning Bright In Southbend (CD-R)

I tillegg har jeg søkt igjennom og funnet inspirasjon til denne artikkelen fra en rekke internettsider basert på søkeordene; Elvis + religion/ beliefs/ antichrist/ messiah/ christianity/ saint/ sinner/ cult